Hvorfor spiller vi?
Innenfor vitenskaplige kretser virker faktumet om at lysten til å spille er en forutsetning for læring som bredt akseptert. Når man spiller har man det kjekt, og det å more seg er an avgjørende faktor for barn når det kommer til utvikling av motoriske ferdigheter, fantasi og intelligens.
INNHOLD:
Definisjon av nytelse
Stoff som påvirker belønningssystemet i hjernen din
Vitenskaplige undersøkelser av avhengighet
Et annerledes syn på ludomaner
Forskning viser at hjernen utvikler seg gjennom hele livet og at spill derfor er like viktig i voksenlivet. Dette for at vi kan fortsette med å utvikle våre kognitive ferdigheter høyt opp i alderen.
Og selvfølgelig; det å ha det morsomt er alltid godt for ens eget velvære.
Definisjon av nytelse
Hva er nytelse? Og hvorfor snakker eksperter om flere forskjellige former for glede?
Objektivt sett kan glede defineres som en tilstand av tilfredshet skapt gjennom oppfyllelse av behov eller ønsker. Det er for forlystelsens skyld at hjernen leder oss til bestemte handlinger som øker vår personlige glede, noen ganger i så stor grad at vi har vanskelig for å styre impulsene.
Den mekanismen som hjernen benytter for å oppfatte nytelse her vært gjenstand for masser av undersøkelser siden midten av 1950-tallet. Lenge før både scannere og MR kom på banen var filosofer og andre tenkere inne på en klassifikasjon av forlystelse som munnet ut i en hypotese om at ikke alle gleder belønner det samme sted i hjernebarken.
Denne intuitive klassifiseringen ble senere bekreftet i kognitive studier og det heter at ”avhengig av hvilken form for nytelse vi oppnår aktiveres forskjellige områder av hjernen vår”.
Nytelse kan derfor grovt deles inn i tre former.
1) Etisk nytelse kommer av tilfredsheten med å ha oppnådd sitt mål etter hardt arbeid. Forskere beskriver også denne nytelsesformen som den rettmessige belønningen for en utfordrende innsats. Etisk nytelse er tett forbundet til selve læreprosessen.
Spillere oppnår etisk nytelse når de vinner etter å ha overvunnet en stor eller vanskelig forhindring, helst etter gode beslutninger eller viljestyrke.
Den etiske nytelsen er generelt sett større jo større forhindringen, og dermed arbeidsinnsatsen, har vært.
2) Basal nytelse oppnås hovedsakelig gjennom livets basale handlinger som det å spise, sove eller ha sex, men den kan også stamme fra såkalte sekundære forlystelser som tillater frie handlinger uten umiddelbar innflytelse på det virkelige liv. Spill er en slik sekundær forlystelse og du oppnår basal nytelse ved å vinne penger, makt, viten eller særlige evner i spillet, for eksempel adgang til bonusrunder på en spilleautomat eller å spotte et ”tell” hos en pokerspiller.
3) Empatisk nytelse kommer når man deler gledene sine med andre. I spillverdenen oppnås empatisk nytelse når en av de andre spillerne vinner, gjerne en som har vært uheldig hele kvelden, og du er i stand til å glede deg sammen med ham eller henne.
Fellesnevneren for de forskjellige typene av nytelse heter dopamin. Dopamin er en nevrotransmitter, eller en kjemisk budbringer, som har ansvaret for gledesfølelsen og omtales ofte som belønningsstoffet.
Glede er likevel en kompleks størrelse hvor dopaminet ikke er det eneste stoffet som er involvert. Cellene som utskiller dopamin befinner seg i det ventrale tegmentale området i det limbiske system. Dette omfatter også nucleus accumbens som mottar dopaminet.
Det limbiske system kalles også for den emosjonelle hjernen og rommer de mest primitive hjernefunksjonene. Det er her vi mottar kroppens ulike beskjeder om hvorvidt vi har fått oppfylt våre basale behov som metthet, kroppstemperatur, trøtthet, etc.
Disse opplysningene gis videre til nucleus accumbens som danner overgangen mellom det limbiske og det motoriske system.
Dette kretsløpet gjør det mulig for hjernen å identifisere alle foranstaltninger som anses for positive og deretter aktivere belønningskretsløpet.
I den forbindelse har det vist seg at bare ideen om det å spille er nok til å aktivere belønningssystemet, og dermed også frigivelsen av dopamin, hos svært aktive spillere.
En normal hjerne finner glede i både intellektuelle opplevelser (å lytte til en symfoni) og fysiske opplevelser (en orgasme) og stimulerer derfor sine nevroner gjennom frigivelse av dopamin.
På samme tid frigis også endorfiner (fungerer som morfin), anandamid (svarer til marihuana), acetylcholin (hjernenikotin) og andre stoff som funksjonsmessig ligger tett på amfetamin og kokain. Alle disse stoffene produseres naturlig i hjernen og kalles derfor naturlige rusmidler.
Belønningskretsløpet varierer fra person til person og eksterne faktorer (stress og miljø) og interne faktorer (alder og kjønn) har vesentlig innflytelse på det nevrologiske system.
Stoff som påvirker belønningssystemet i hjernen
Hva skjer når belønningssystemet i hjernen din påvirkes av aktive stoff som minner om dem man finner i alkohol og narkotika?
Som regel vil engangsbruk og moderat bruk ikke ha den store innvirkning. Gjentatt og vanedannet bruk kan til gjengjeld føre til kortslutning av hjernens belønningssystem hvilket medfører at hjernen etter hvert vil oppfatte innflytelsen av stoffet som normaltilstanden. Derfor oppfatter hjernen også mangel på stoffet som livstruende og den ”tvinger” personen til å handle slik at hjernen igjen kan komme i besittelse av stoffet, med andre ord den klassiske fortellingen om avhengighet.
Nyere forskning tyder på at avhengighet er en nevrologisk sykdom som er forbundet med hjerneforandringer utløst av inntakelsen av stoff.
Stoffene aktiverer belønningssystemet ved å forårsake en eksplosiv og nytelsesfull frigivelse av dopamin – mer enn hva som er naturlig mulig.
Som en konsekvens opphører hjernens naturlige belønningssystem etter hvert med å fungere, også når hjernen ikke lenger er påvirket av de aktive stoffene, og det er dette som er grunnen til at mange opplever en form for depresjon etter opphør av stoffinntakelse.
I forhold til pengespill er det meget sannsynlig at en potensiell ludoman opplever den samme påvirkning når vedkommende spiller som det en narkoman gjør når han eller hun inntar narkotiske stoffer.
Problematikken rundt pengespill er et forholdsvis nytt sosialt fenomen som bekymrer helsemyndigheter over hele verden. Franske undersøkelser viser at blant de omkring 25 millionene franskmenn som spiller for penger kan ca. 2 % av disse beskrives som patologiske spillere.
En patologisk spiller defineres som en person som har ”store problemer som følge av spill om penger”. Spillerens belønningssystem er forstyrret og spillet har blitt et kompulsivt behov hvor vedkommende ikke er i stand til å kontrollere seg selv.
Vitenskaplige undersøkelser og avhengighet
Denne adferdsmessige avhengigheten har i gjennom den senere tid vært gjenstand for en rekke undersøkelser. Senter for kognitiv nevroforskning (CNC, Centre de Neuroscience Cognitive) i Lyon, under ledelse av Jean-Claude Dreher, er blant foregangsfigurene på området.
Forskerne har blant annet overvåket hjernens aktivitet under hasardspill for å forsøke å identifisere hvordan hjernens nettverk fungerer når den presenteres for utsving i gamblingens tre hovedparameter; innsats, forventning og gevinst.
Resultatene er interessante. Allerede før det endelige resultatet vites fylles hjernen vår av signaler. Jean-Claude Dreher forklarer at hjernen sender signaler om den potensielle gevinsten så snart den antar dette for sannsynlig. Hvis vi mot formodning ikke skulle vinne likevel tvinges hjernen til å utsende et motsattrettet signal.
Dette betyr med andre ord at hjernen forutsier belønningen og gir forskudd på gleden. I noen tilfeller forårsaker dette kortsluttede belønningsmønstre når de reelle resultatene ikke lever opp til forventningene. Selv om man taper kan hjernen likevel tro at vi akkurat har vunnet.
Blant ludomaner manifesterer tapet av kontroll seg meget intenst ved at spillerne ikke lenger er i stand til å bevare overblikket over gevinster og tap. Hos friske personer vil den voksende negative saldoen eller den tomme lommeboken overbevise spilleren om å stoppe, men hos ludomaner er det annerledes. Disse får i stedet forsterket deres tro på at det snart er deres tur til å vinne.
Forskerne har identifisert tre faser i sykelig spill:
1) Gevinstfasen – Spilleren utvikler en positiv representasjon av seg selv.
2) Tapsfasen – Spilleren husker de tidspunkt hvor han vant.
3) Fortvilelsesfasen – Spilleren taper hele tiden, men fortsetter med å spille da selve spillet har blitt en antidepressiv og beroligende praksis, en måte å unnslippe hverdagens problemer.
Et annerledes syn på ludomaner
Forskerne har også studert hormonelle og genetiske faktorers innflytelse på avhengigheten av spill.
Gjennom ulike forsøk har de vist hvordan genene våre spiller en aktiv rolle i aktiveringen av det cerebrale system og alle involverte signal.
Jean-Claude Drehers team antar derfor at ikke alle er like utsatt for å bli avhengige siden årsaken er delvis genetisk. Å komme ut av ludomanien kan derfor heller ikke utelukkende anses som et spørsmål om vilje.
Med dette i bakhodet er det viktig å betrakte ludomaner som reelt syke og ikke bare som mennesker ute av stand til å ta seg sammen.
Det går likevel heller ikke å falle i den motsatte grøft og frata dem alt ansvar. Vi kan alle overveldes av nytelsens fristelse, men karakterstyrke og personlig integritet spiller fortsatt en stor rolle i hvorvidt det blir et problem når vi lar oss falle for den.
Legg igjen en kommentar